> Feeling Time, It’s the Circle Line, Mika Hannula
	EN MALERISK BESVERGELSE Av Trond Borgen Der går en puls gjennom maleriene til Tor Inge Kveum - en rytmisk pust mer enn en fortellerstemme. For Kveum gir oss ingen klare, lettfattelige historier, ingen entydige holdepunkter. I stedet skaper han nonfigurative bilder som kan virke konkrete nok, men som likevel er flyktige, unnvikende. Maleriene hans kan være taktile og svært sensuelle - maleriske utbrudd vi kan ta inn direkte gjennom sanseapparatet; dels aggressive, dels vâre og poetiske; alltid hemmelighetsfullt lukket om sin egen kjerne. De rommer det Jon Fosse i et katalogessay til Kveums utstilling i Ålesund Kunstforening i 1996 kaller det uutsigelige. Så kan vi stanse der, og nøye oss med det som ikke kan sies. Vi kan se, men ikke si. Men det er som om disse maleriene driver oss videre; de inviterer oss til å si det likevel. Her er et forsøk. Da Tor Inge Kveum stilte ut i Galleri Brandstrup i Stavanger i år 2000, viste han bl.a. en serie på ti lerreter forbundet med hverandre av et sinnrikt nettverk av linjer. "Moving Out" kaller han dem; og i hvert lerret ser man en formasjon som kan minne om et kart. Det er som om han med dette linjespillet beskriver reiseruter mellom regioner, land og verdensdeler - gamle handelsruter, kanskje, om man tenker stort, eller stier for fotturer, om man beveger seg i det mindre formatet. Som om han gir oss en instruksjon om hvordan vi kan bevege oss utover i terrenget, i verden, som tittelen antyder. For å ta verden i besittelse; men også for å etterlate noe, snu ryggen til. Det uavvendelige oppbrudd; den ukjente framtid. Men Kveums instruksjon er meningsløs, i praktisk forstand. For ser vi nærmere etter, er dette slett ikke kart som kan lede oss fra ett sted til et annet: Progresjonen uteblir - vi kommer stadig tilbake til det samme "kartet," fra det ene lerretet til det neste. Det blir gjentatt og gjentatt, som en malerisk besvergelse; likevel ser det forskjellig ut hver gang. Besvergelsen tar form av en besettende gjentakelse, som om maleriet er en arena for å mane noe fram som ikke finnes, eller kanskje for å fastholde noe som er i ferd med å forsvinne. Det kan virke som om Kveum bruker gjentakelsen som et redskap, og som et prinsipp, for å mestre situasjoner som oppstår i liv og på lerret. Dette går som en tråd gjenom hele hans maleriske produksjon - det er som om han stadig må vende tilbake til noe som allerede er sagt eller tenkt, for å gi tilværelsen struktur. Og gjennom strukturen: Mening. For Kveum kommer meningen gjennom denne besvergelsen; og forvandlingen er dens resultat. Det er forvandling gjennom gjentakelse - et paradoks som utgjør en kjerne i Kveums malerier. Ser en bildene i sammenheng, vil en oppdage at de strukturene som stadig dukker opp, slett ikke skaper glassklare øyeblikk; for de forvandler seg stadig og viker unna enkle tolkninger. "Moving Out" viser nettopp dette. Denne serien, eller billedcollagen, er typisk for Kveums måte å arbeide med maleriet på. Han beveger seg ut, bort fra det tradisjonelle maleriets figurasjon, men også fra det klassiske nonfigurative maleriets asketiske formspråk og virkemidler. Derfor blir maleriene hans først og fremst en arena for frihet - som maler er han fri til å benytte seg av et arsenal av virkemidler, i en postmodernistisk metode hvor alt er tillatt. Det er som om han maler på ruinene av den modernistiske tradisjonen, på restene av den sammensunkne utopien - utviklingsoptimismens sammenbrudd: Det som ikke lenger er mulig, har gjort alt annet mulig. For modernismens utopiske renhetsideal, slik det ble utformet av Clement Greenberg, ble også en tvangstrøye. I dag finnes ikke slike grenser; og Norge har fått en generasjon kunstnere som begjærlig griper de nye mulighetene, den nye friheten. Den bruker Kveum til å gi oss et alternativ, gjennom kunsten. Serien med 36 småbilder, "Another Measurement," som han laget for et par år siden, og som han monterer på veggen som en tett billedsuite, gir oss, som tittelen viser, en annen målestokk. Selv om de fleste av disse bildene har en slags koordinatlinjer, dreier dette seg ikke om en kald, objektiv målestokk - koordinatlinjene er Kveums måte å tildekke den langt mer personlige pulsen som finnes her. For det er her vi ser ham puste, og leve; det er her vi opplever maleriene som en grunnleggende eksistensiell handling; og det er her vi ser at det Kveum generøst tilbyr oss, er en genuint menneskelig målestokk, ytterst personlig, ytterst følsom. Med denne målestokken kan han måle verden, og til en viss grad kontrollere den. Og holde det komplette kaos på avstand: Her er et menneske, det puster og lever. Det etterlater seg spor av sitt åndedrett, og av sin bevegelse i universet: Håndens gester over lerretet, de små, men viktige, sporene av identitet - Jegets besvergelse. For Kveum maler sine besvergelser inn i bilder, som for å fastholde troen på maleriet som medium, i en tid da mange har erklært maleriet for dødt og maktesløst, fordi alt er gjort før. Men ved å insistere på sine egne erfaringer som en bakgrunn for bildene, skaper han likevel noe ingen før har sett; og maleriet får sin berettigelse. Innfallsvinkelen er, og må være, subjektiv: Kveum maler sine tanker, assosiasjoner og minner der og da, mens han står foran lerretene, i et forsøk på å fastholde den flyktige bevissthetsstrømmen. Slik kan "Moving Out" tolkes som en serie drømmer vi ikke helt kan få fatt på, eller minner som er i ferd med å viskes bort, som blir så utydelige at vi ikke lenger kan anvende dem til å navigere etter. Fortiden er et fremmed land - de gjør ting annerledes der. Terrenget stemmer ikke lenger med kartet - men minnene gløder fortsatt og utgjør et alternativt nettverk av kryssende linjer og former. Og så beveger vi oss ut av minnene og over i et helt annet terreng, som det ikke finnes kart for, fordi ingen har vært der før. Tor Inge Kveums malerier gir oss minner fastholdt som rytme, og øyeblikk bundet som impulser og innfall på lerretene. Rytmen danser fram erindringer og skygger av drømmer, fra kunstnerens fortid og fra hans umiddelbart levde liv foran lerretene. Han skaper sine bilder med betydelig innsikt i det maleriske mediet, og med stor sikkerhet i bruk av virkemidler. Her er geometriske figurer som stadig løses opp av fargesterke utbrudd og amøbelignende former: Idet vi tror vi har grepet et bilde, forandrer det seg og blir til noe helt annet. Det er nettopp Kveums maleriske sikkerhet som gir ham den tilstrekkelige autoriteten og friheten til å kunne følge sine innfall uten at det ender i det dilettantiske. Slik skaper han en estetikk som også beveger seg ut, og bort - fra det tradisjonelle skjønnhetsidealet, henimot det vi finner i jazz og punk. Altså rytmisk aggressivt. I Kveums utstillinger får publikum aldri anledning til å hvile ut i konvensjoner og forventninger: Bildene rokker stadig ved våre sanserutiner - Kveums engasjement foran sine lerreter smitter over på betrakteren, som er nødt til å engasjere seg for å få noe ut av dem. Kombinasjonen av det sanselige, fysiske og direkte med det mer analytiske og med erindringsbrokkene bidrar til å skape bilder som viser at maleriet ennå ikke har avgått ved døden. Kveums besvergelser fastholder også maleriet som et medium som fortsatt lever. Men de fastholder mer: "Moving Out" er direkte inspirert av at han og hans familie flyttet fra Henningsvær - kartet han stadig gjentar her er et riss av dette stedet; og de spredte ordene han anvender som fragmenter i disse lerretene, er assosiasjoner og tanker han hadde i forbindelse med flyttingen. Og det rutemønsteret som han så ofte gjentar i sine malerier, er et arkitektonisk snitt av den blokken han vokste opp i. Likevel handler maleriene ikke om å finne fram i Henningsvær, eller om planløsninger i blokkleiligheter. De handler heller ikke om at betrakteren må kjenne til disse konkrete referansene. De handler mer om fortidens erfaringer som lagrer seg som erindringsfragmenter - og de handler om å kunne gripe fatt i disse fragmentene for å skape strukturer i den maleriske prosessen. Det er dette vi også ser i "Twentyfive Memories" - et maleri hvor enkle ord er malt inn i små bobler som kan minne om de flekkene vi ser som optiske illusjoner når vi lukker øynene etter å ha stirret en stund på solen eller på en lyspære. Barndomsopplevelser er framkalt som fragmenter og satt inn i form av disse ordene, i form av et maleri som i seg selv er et fragment i denne sammenhengen, ettersom slike barndomsopplevelser kan bre seg utover som et uendelighetsteppe. Til alle Kveums malerier kan det knyttes slike konkrete referanser. Men Kveum utleverer sine selvbiografiske elementer ved å tildekke dem - de er der bare for å gi ham tilstrekkelig med holdepunkter, tilstrekkelig med struktur og orden, til å kunne gå videre, til å kunne skape på bildets egne premisser. Det er en måte å kode maleriene på - men vår opplevelse av dem er ikke avhengig av at vi klarer å knekke alle disse kodene. For gjennom malerakten klarer Kveum å allmenngjøre sine subjektive erfaringer og erindringer og drømmer - foran hans bilder får vi en emosjonell respons som er uavhengig av kunstnerens private affærer. Likevel er denne tanken fascinerende: at kunstneren anvender en estetisk tilnærming til verden og sitt eget liv for å mestre disse. For å ta kontroll. Ved stadig å mane fram brokker fra fortiden - symbolske strukturer i bildene - legger Kveum inn et element av melankoli i maleriene sine. "Det finnes ingen imaginasjon som ikke åpent eller i hemmelighet er melankolsk," sier Julia Kristeva i sin bok Svart sol. Depresjon og melankoli (1994); og hun peker på tapet som en slik melankoli bunner i, og bearbeidelsen av dette tapet, som en viktig kunstnerisk drivkraft, ja, faktisk som en nødvendighet. For Kristeva rommer estetisk kreativitet et element av subjektets kamp mot det symbolskes sammenbrudd - en bevaring av subjektet er avhengig av at et slikt sammenbrudd ikke finner sted. Slik kan Kveums malerier romme et melankolsk element uten at de ender i den romantiske hengemyren; slik kan dette melankolske elementet hjelpe oss til en forståelse av den strukturen fra fortiden som Kveum så ofte bringer inn i sine bilder. Det er denne kontakten med egen fortid, og de resultatene som kommer av den, som Jon Fosse så treffende kaller forsoningsarbeid, i sitt essay i Ålesund-katalogen. For denne fortiden skal også forsones med nåtiden: Kveum føyer til lag på lag av tid i sine malerier - her blandes fortid med nåtid, minner med spontane tanker og assosiasjoner. Fortiden bærer han med seg; men han lever og skaper nå, med de spor som dette avsetter i bildene. Her ligger en betydelig tillit til maleriet som kunstnerisk medium, ettersom det nettopp er maleriet som lar ham mestre tilværelsen. Det er dette som gjør Kveum til en maler til fingerspissene, og som gir ham denne maleriske følsomheten som også treffer andre mennesker. Det er et underlig paradoks: Kveum holder sine malerier opp for oss, som speil vi kan gjenkjenne oss selv i, gjennom det ukjente, det vi aldri før har sett. Gjenkjennelsen ligger ikke på det konkrete planet - dette er nonfigurative bilder som på ett plan kan minne om mye av det maleriet som den yngre generasjonen kunstnere produserer akkurat nå og som lett kan bli til en konvensjon. Men Kveum er ikke konvensjonell på den nye, konvensjonelle måten: Maleriet blir ikke maniert, men virker tvert imot svært oppriktig. For det som formidles her, og som treffer oss så direkte, er hans menneskelige tilstedeværelse som pust og puls i et maleri som forsøker å mestre Jeget ved hjelp av enkle, virkningsfulle grep; som forsøker å fastholde en individuell identitet i en verden full av kaotiske og motstridende inntrykk og utvendige, oppløsende krefter som drar i alle retninger. Tor Inge Kveums malerier opplever jeg som et medium for en forståelse av menneskets eksistens, og dermed også for en eksistensiell forståelse av selve maleriet. Kanskje er det dette som er det uutsigelige. Men nå er det sagt, likevel.
	Feeling Time, It’s the Circle Line av Mika Hannula The Sun. It has to be the Sun. Not the newspaper, but that solar entity up there high above. The source of energy and wisdom. The Sun. An entity that is tragically hip: everybody wants it. Luckily, everybody has a piece of it, carrying a version of it along with them. Do you want to hear mine? Well, I will tell it to you anyhow - before focusing on a certain Sun as in a painting provided by Tor Inge Kveum. But before that - my sun with a small letter. This sun did not shine, it just stared. I did not want to look at it, but I had no choice. I was up against the wall, nowhere to go, nowhere to hide. It must have been the summer of love in 1983. The location read Greek, some island out of the capital. No hotels, no hostels. Only the beach, which gave no mercy, with the light pouring down like heavy rain. When looking for the necessary morning shadow, after spending the night discussing mighty important philosophical matters with the help of liters of ouzo, the best location was outside the main toilet of the beach. The smell was indeed extremely rich, but that was not the worst part. I still remember the strange hallucinations. Waking up, and staring at the sun just five meters away from you. An entity you wanted to escape, but which laughed at you. It was not hot, it was horrible, aesthetically extremely unpleasing sun. It was painted with a hasty touch but bright colors on the side of an old hippie caravan. Interesting, isn’t it? Well, perhaps Tor Inge’s version is better. It, at least, takes us up the mountains, in the north of Norway. It is a place called countryside. Our protagonist visits grandparents. It is summer, one of those sweet childhood summers way before you had any idea what a proper kiss melting your lips meant. Tor Inge lying on the grass, staring upwards, daydreaming and getting to a closer contact with the Sun. And because Tor Inge has the patience, and the will, Sun, the perfect gentleman, does take him for a walk. A walk in circles that occupy his vision after looking too long at the yellow submarine. Those circles, that dizzy trick of the light. Like a tiny particle of hay tickling your nostrils. Just a little bit. However, let us cut into the exhibition space. What we see is a Sun. A painting. That is wonderfully indisputable, but the question emerges: what kind of a Sun is it? And what kind of circles are spinning around and around it? As in every tall tale, there are only two alternatives. The first one takes us to the darker side. It is the Sun that spells trouble. Burning, destroying. The black melancholic sun that has terrible effects. Hold on - isn’t it a painting that deserves the title abstract? Yes, indeed, but to break the secret, it is abstracted from somewhere - the black sun. This negative force lies behind the scene, behind the painting of Tor Inge. But it is not alone. It is negative force as in the groundedness of the abstraction. It is based on the worry that the painter has. A general worry about what is going on in our present realities and how do we deal with our surroundings. It is focused on, for example, the crazy examples of present day block of flats. Buildings which are horrifyingly commonplace in too many contexts. Estates which are built upon the shaky foundations of 70’s techno-color love and hate. A belief which states that the only way is up - progress progress progress. Like the powerful entity up in the sky, we all know these buildings. And we are aware that there is a nasty attitude buried into the logic of these houses and their builders. It is a dream that they sell, but a dream in which they do not want to participate in or live themselves. When looking at the direction of the second variation of the Sun, we get into groove of the circles that make us smile. Warmly. Instead of black raincoats we get the vision of thousands of yellow umbrellas, all dancing together - handle in a handle. It does not free us to jump up and down, but it does leave us the chance of smiling at our patently pathetic vanities and stupidities. It is the Sun and the circles, which do not captivate us in a vicious circle, but a Sun and the circles that cause us to accept our locality, our embeddedness and our debt to our background. In other words, it is the awareness of ones limitations. It means not only accepting them, but also growing to like them. It is not the enemy, but your friend. Not a fair weather friend, but someone who stays - and is not washed away. Borrowing from Albert Camus, it is not only about being aware of ones situatedness, but very much so about the never-ending ongoing process of trying to make the best out of it, the best out of your being-in-the-worldness. Now how in the hell did we get from sun and fun to the daily tasks of acting up as a responsible human being and trying to figure out: What is it that you stand for, and who or what is it that you would like to ask: Please be quiet, go, stay permanently home. To explain this I need to concentrate on another painting by Tor Inge Kveum. There is no more sun, but there are the circles. Not as controlled or numerous as in the painting before, but the circles do remain. They are a lighter version of circles. Not cutting deep, but going on about, touching slightly, teasing and tending. On a deep red background. The connection to groundedness is both the chosen color and the grid in the middle. A construction. Simple and plain, but a construction – now two ways about that. If you wish, we can call it a minimal type of a ground plan for a house. My claim is that it is not a house of cards. It is neither a solid block of concrete that gives the false promise of longevity and prosperity. It is something in the middle, in-between. It is here and there. Not a way out of the circle, but something more important, something simultaneously more demanding. It is the possibility to find and figure out a way of enjoying the process of being in the circle. You know - those circles which remind us of our childhood, of our age and of our smallness and weariness faced with the fact that we are not getting any younger. The recycling of themes and troubles, the recurring realization that you are pretty much what you inherit - adding some coughs and scratches. Like the shock of having, sharing a history. The mirror stares back. There is no glory, no cuteness. Just colorful tensions and relations. Openings - and views of the world as you see it, right there, right then. Circles which do make us weep and whine. Circles in a painting, occurring again and again, which caress and give a clear dedicating address. Paintings that invite to be with, going around and around in circles. And the Sun? Well, after cold night’s breeze, the warm morning wind comes, knocks on the door, and yes, the Sun will rise again, don’t you think? Mika Hannula